Greit nok å være optimist, men litt realisme skader heller ikke.

Å være optimist kan være en viktig drivkaft for noen og enhver. Det å ha tro på at det går bra, eller at en får det til, er med på å drive mange av oss framover. Og ikke sjelden fører denne optimismen til at målet nås. Altså uten optimismen, ville kanskje enkelte gitt opp for tidlig. Jeg ønsker her å dele med deg en historie om person jeg jobbet med på 90-tallet. Vedkommende var stasjonssjef i biltilsynet, som det het den gangen. Biltilsynet gjør jo egentlig en jobb til samfunnets beste. Bl.a. kontrollerer de kjøretøy og eventuelt skriver ut mangellapper. Dette for at bilene skal  være sikre nok til at du og jeg skal føle oss trygge når vi ferdes i trafikken. Kjøretøy som er i for dårlig stand, må selvsagt avskiltes. En helt vanlig reaksjon fra kjøretøyenes eiere når mangellapper skrives ut, er irritasjon. Ved avskilting kan vi selvsagt forestille oss at begrepet "irritasjon" ikke er dekkende nok. Denne kollegaen i biltilsynet viste toppen på optimisme da han uttrykte følgende: "Jeg er ikke fornøyd med jobben jeg har gjort før jeg, etter å ha avskiltet en bil, blir takket av eieren!"

Den norske kirke er styrtrik.

Nylig var det kirkebrann i Porsgrunn, en flere hundre år gamel kirke brant ned. Uerstattelige verdier gikk tapt. I media leser jeg at kirka ikke hadde skikkelig sprinkleranlegg. Så dukker debatten opp i mediene om ansvaret for kirkene skal flyttes fra kommunene til staten. Dette begrunnes med dårlig økonomi i kommunene. I årevis har vi kunne lese om kirker som ikke får nødvendig vedlikehold fra den enkelte ansvarlige kommune. Dette forstår jeg godt: Med trang kommuneøkonomi må jo primærbehovene sikres først (omsorg og pleie, skole, vann og avløp m.v.).

Men når jeg samtidig kan lese at Den norske kirke sitter på verdier for flere milliarder kroner (gjentar: -flere milliarder), da stusser jeg litt. Disse verdiene består i enorme eiendommer i inn- og utlandet. Hva er vitsen med at kirken skal "sitte på" slike døde verdier? Ved å selge eiendommer, vil kirken lett skaffe uante summer, og vedlikeholdsproblemer ville bli en saga blott. Kirken er styrtrik. Den velger imidlertid å "ruge på" verdiene og overlate kostnadene for vedlikehold og drift av kirkebyggene til kommunene og staten. Kanskje er dette nettopp hensikten. Vi kommer stadig nærmere et skille mellom kirken og staten. Dermed vil kirken alene ha råderett over disse enorme verdien uten inblanding fra staten. Kan det i så fall godtas?

Elevarbeider som publiseres via nettet

Prolog:

“På med pilen, Palle” er et utrykk hentet fra et TV-program tidlig på 70-tallet. Dette lørdagsprogrammet som var ukas høydepunkt i de norske hjem, gjorde meg mektig imponert. Her var et TV-kamera påmontert en armbrøst (“pil og bue”) og en blink i studio. TV-seere kunne så ringe til NRK og dirigere kameraet med armbrøsten til høyre og venstre pr. telefon. Når innringeren var fornøyd med posisjonen, ba de kameramannen Palle om å fyre av. Noen traff blinken, andre bommet. Men tenk så fantastisk: TV-seerne kunne delta i direktesendt TV fra sin egen stue! Snakk om imponerende to-veis-kommunikasjon!

Hva er Web 2.0?

For få år siden var Internett et medium der relativt få produserte informasjon beregnet på mange konsumenter. Tekst/bilder e.a. som ble lagt ut på Internett, kunne vi laste ned og lese/se på. Altså gikk kommunikasjonen én vei, fra produsent til konsument.

Så kom Web 2.0. Dette endret Internettbruken vesentlig, nå ble det mulig å kommunisere begge veier. Vi snakker gjerne om deltakerdrevne, interaktive nettjenester. Det mest kjente og beste eksempel på dette, er Facebook, der mange kan bidra med tekst, bilder, lyd og videoer på samme nettsted. Andre eksempler er blogger, wikier, ulike nettsteder for “chatting” og spill der flere konkurrerer mot hverandre samtidig på nettet. Dette betegnes gjerne som sosiale nettverkstjenester. Men også kommersielle aktører som f.eks banker har gjort det mulig for sine kunder å kommunisere med banken via deres nettside. Det er tydelig at Web 2.0 åpnet for muligheter som gjorde at bruken av Internett fikk en markant oppgang. I dag bruker vi Web 2.0 helt naturlig uten å tenke på hva som ligger bak teknologien.

Høsten 2010 ble det sagt at Facebook var blitt verdens største sosiale medium mht. antall brukere. Internett er nå blitt et medium der vi kommuniserer to veier, og der mange produserer for mange. Slik bruk av Internett utøves av folk i alle aldre, spesielt er dette populært blant barn og ungdom. Web 2.0 har altså et stort potensiale til å berike skolens undervisning.

Hvordan kan jeg som lærer bruke dette i mitt pedagogiske arbeide?

Det at barn og ungdom i dag er “storforbrukere” av Internetts ulike sosiale nettverk, både kan og bør utnyttes på en positiv måte i pedagogisk sammenheng. I norsk skole skal fem grunnleggende ferdigheter prioriteres og gis spesiell oppmerksomhet i alle fag. En av disse ferdighetene er å kunne bruke digitale verktøy.

Skolen skal sørge for at elevene når kompetansemålene i L-06 (Kunnskapsløftet). Prosessen fram til denne måloppnåelsen innebærer bruk av ulike strategier og ulike verktøy/hjelpemiddel. De tradisjonelle skolebøkene, blyanter og kladdebøker er velkjente gjennom alle tider. Digitale verktøy er kommet for fullt de senere år. Mange elever uttrykker at de synes bruk av pc i skolesammenheng gjør undervisningen mer interessant og spennende. På bakgrunn av ovennevnte vil det være en stor gevinst for både skolen og eleven å kombinere undervisning og bruk av de mulighetene Web 2.0 gir.

Jeg har jobbet på en skole som etablerte skole-wiki, altså skolens eget “wikipedia” (oppslagsverk) i et lukket system. Her kunne alle elever bidra med å bygge opp dette interne “leksikonet”. Relativt mange elever ble tent av denne muligheten, og la inn en rekke bidrag. Etter hvert ga andre elever utfyllende kommentarer til innleggene. Slik ble skole-wikien gradvis bygget opp. En annen mulighet er å la elevene skrive blogg. Det å vite at innleggene på bloggen publiserer ut til “alle”, vil nok motivere elevene til å forme språk og innhold best mulig. Likevel må en her være varsom, og en form for “kontroll” fra lærer før publisering vil kunne være nødvendig. For ikke å synliggjøre enkeltelevers produkter, kan det f.eks lages gruppeblogger eller klasseblogger. Web 2.0 muliggjør også at flere elever kan skrive samtidig i samme dokument. Altså kan elever produsere noe sammen uten å fysisk være sammen. Både lærer og andre elever kan gi skriftlige tilbakemeldinger på besvarelser som er levert via nettet. Undervisningsprosjekter på tvers av landegrensene via nettet er en mulighet som nok elevene vil finne spennende.

Facebook, Flickr, Wikipedia og YouTube kan også brukes i undervisningen. På sistnevnte finnes f.eks instruksjonsfilmer for skiteknikk, gitarkurs m.m. Mulighetene er uante. Det hele munner ut i lærerens innsikt, kreativitet og fantasi når undervisningen planlegges. Jeg forutsetter da at skolens infrastruktur mht. pc’er, programvarer, trådløst nett og annet nødvendig utstyr er på plass.

Skal elevene publisere sine tekster på åpent nett  eller lukket LMS?

De fleste (kanskje alle) skoler bruker i dag LMS eller digital læringsplattform (LMS: Learning Management System) som f.eks Fronter eller It’s Learning. LMS er lukkede systemer der elever kan publisere sin arbeider og kommunisere med lærere og andre elever. Et elevarbeid er som regel bare synlig for eleven (og ev. foreldrene) og læreren. Andre elever kan ikke se dette. Altså kan ingen uten tilgang ha innsyn. Motsetningen blir da at slike elevarbeider publiseres på åpent nett (f.eks i blogg). Jeg mener at sistnevnte ikke er egnet uten videre i grunnskolen. Dess yngre elevene er, dess mer varsomme må vi være med å legge deres arbeider åpent ut. Dette mener jeg har flere grunner. Det kan skade barnet dersom dets arbeid blir gjenstand for latterliggjøring, erting m.v. Dessuten er barn og ungdom gjerne umodne og derav ukritiske til hva de publiserer. Det er altså snakk om å verne eleven.

Uansett hvilken publiseringsform som benyttes, må elevenes produkter fundamenteres på nettvett (netikette), kildekritikk og opphavsrett. Dess eldre elevene er, dess mer er de i stand til å ivareta slike hensyn og vise ansvar både for seg selv og andre når elevarbeider publiseres.

Bensinen er ikke dyr

For en tid tilbake så jeg i en av riksavisene at noen økonomer hadde sammenlignet dagens bensinpris i Norge med 1970-nivået. Deres konklusjon var at dersom bensinen skulle ha steget i samme takt som lønnsnivået fra 1970, skulle bensinen ha kostet flere kroner mer enn den gjør. En annen statistikk viste at Norge har nestbilligst bensin i Europa sett i f.h.t. kjøpekraft.

Her er et utklipp fra lokalavisa Finnmarken (Vadsø) fra 30. mars 2011. Pensjonisten Leif Nylund viser en bensinregning fra 1965 som viser en bensinpris på kr. 1,70 pr. liter. Avisa viser til at dette tilsvarer ca kr.16,- pr. liter i 2011-kroner. Altså er bensinen reelt sett billigere nå enn tidligere. Men vi er flinke til å syte.

En elev som er stolt av sin skole

Nedenstående innlegg er gitt meg av Marius (11 år) med tillatelse til å bli publisert. Marius gir her i korte trekk, og på en utmerket måte sin oppfating av Gamlegrendåsen skole. Jeg ønsker å dele dette med deg fordi det vitner om en fornøyd og dyktig elev ved en trivelig og mangfoldig skole.
____________________________________________________________

 

GAMLEGRENDÅSEN SKOLE

Er en fantastisk skole å gå på. Den er flott bygd opp og har en kjempeflott

fotballbane der det skal bli kunstgress. Skolen har mange snille og erfarende lærere og noen har en sterk sans for humor.

Skolen er bygd i fløyer og har både det ene og det andre som en fantastisk

sløyd, tekstil, gymsal og mange fine klasserom. På skolen er det plass til over 500 elever og i områder er det lysløype som blir kjørt opp med en stor flott løypemaskin 1 til 2 ganger i uken. Om sommeren er det veldig fint å gå på tur og plukke bær. På skolen er det teater for de som har lyst det er et stort teater med kulisser og musikk og lys.

Skolen ligger i kongsberg komune.